Minnemarkeringer

Etter terrorangrepene var det mange som samlet seg og la ned blomster og hilsener. I dagene etter 22. juli var det mange som ikke ville være alene. Vi vil være sammen med andre. Trøste hverandre, snakke sammen og vise at vi tenkte på de som ble verst rammet.

Søndagen etter terrorangrepene ble det holdt en tv-overført Høymesse for sorg og håp i Oslo domkirke. Mandag 25.7. ble det på Face­book foreslått å arrangere et rosetog i Oslo. 600 000 mennesker møtte opp. Like mange som bor i hele Oslo. Istedenfor et rosetog ble det et enormt folke- og rose­hav hvor også statsminister Jens Stoltenberg og kongefamilien deltok. Til sammen valgte mer enn én million mennesker over hele Norge i delta i slike markeringer.

Både under disse minnemarkeringene og under andre minnemarkeringer, ble det holdt taler, lest dikt og  sunget og spilt musikk, som – hvis det ikke var nyskrevet for anledningen – fikk ny betydning i lys av terrorangrepene og sorgen som fulgte dem. Disse tidlige minnemarkeringene var sentrale i etableringen av det som ofte kalles “kjærlighetsfortellingen” – ønsket om å stå sammen i sorgen,  stå opp for verdiene som ble angrepet, og ikke søke hevn, men rettferdighet. Et element i dette var måten ulike religioner og livssyn i noen sammenhenger samarbeidet om minnemarkeringer for de som var drept:  Minnemarkeringer i ulike religioner og livssyn etter terrorangrepene 22. juli 2011 – 22. juli-senteret sin fordypningstekst om religiøst mangfold og minnemarkeringer.

Oversikt over noen av de store minnemarkeringene