Fra starten av har skjønnlitteratur spilt en viktig rolle i bearbeidingen og forståelsen av terrorangrepene. I starten var det særlig lyrikk og essayistikk som preget den kulturelle responsen. De lange fortellingene kom senere. De første romanene behandlet sorg, men siden har det også kommet flere kritiske romaner.
For en oversikt over utgivelser frem til 2014, se Langås (2014) «22. Juli. Litterære konstruksjoner av et nasjonalt traume» i European Journal of Scandinavian Studies, 46 (1), s. 81 – 101. For et lengre tidsspenn se Folkvord & Warberg (2019) «Jan Kjærstads Berge. En åpning av den offentlige samtalen om 22. juli 2011?» i Edda, nr. 3, vol. 106, artikkel 4.
Her er omtaler av viktige bidrag, sammen med lenker til fremføringer og/eller anmeldelser:
Noe av det som huskes best etter 22. juli, er de mange sammenkomstene (lenke til Minnemarkeringer). I disse spilte kanoniserte dikt og sanglyrikk en sentral rolle. De tre viktigste sangene som preget Norge i den første tiden etter terroren, var «Til Ungdommen», «Barn av regnbuen» og «Mitt lille land». Det kan være viktig å huske at alle disse tre sangene opprinnelig ble skrevet for andre formål. For en grundig redegjørelse for sangene og deres funksjon etter 22. juli se Skåneland (2014) «Fra ‘en håndfull fred’ til ‘den jævel’n tok med grå kuler’: Om den emosjonelle utviklingen i det musikalske repertoaret etter 22. juli 2011» s. 73 – 91 i Knudsen, Skåneland & Trondalen (red.), Musikk etter 22. juli (https://nmh.brage.unit.no/nmh-xmlui/bitstream/handle/11250/279582/Musikk_etter_%2022.%20juli.pdf?sequence=1&isAllowed=y)
Nordahl Grieg: «Til Ungdommen». Diktet ble opprinnelig skrevet i 1936 som et kommunistisk inspirert kamprop mot nazismen. Etter at Nordahl Grieg ble drept under andre verdenskrig, ble han kanonisert som en anti-krigsdikter. Diktet ble tonesatt i 1952 og ble en viktig sang både for Humanetisk forbund og Arbeiderpartiet. Etter skytingen på Utøya fortalte flere ungdommer at de sang «Til Ungdommen» mens de svømte bort fra øya. Det ble den viktigste sangen etter 22. juli. Les mer om diktet her: Samoilow (2019) «Nordahl Griegs ‘Til ungdommen’: reaktualisering eller rekontekstualisering?» i Norsklæreren, hefte 2, og Egeland (2012) «Historien om Til Ungdommen» i Nytt norsk tidsskrift, vol. 29, nr. 1, artikkel nr. 3.
Ole Paus/Maria Mena: «Mitt lille land». Sangen ble skrevet for ja-siden i tilknytning til EU-kampen og tidligere tolket som ironisering over Norges selvgodhet, noe Ole Paus tok avstand fra etter 22. juli. Sangen ble senere brukt i profileringen av TV2-nyhetene der den ble sunget av en rekke ulike artister (se også Knudsen 2014, s. 63). Sangen, fremført av Maria Mena, var en av de mest avspilte og fremførte etter terrorangrepene. Det ble også laget en musikkvideo der bilder fra terrorangrepene ledsager den fredfulle og – med Menas stemme – såre teksten.
Lillebjørn Nielsen/Pete Seeger: «Barn av regnbuen» eller «En himmel full av stjerner». Sangen ble opprinnelig skrevet til støtte for miljøbevegelsen av den amerikanske artisten Pete Seeger i 1967 med tittelen «My Rainbow Race». Den ble gjendiktet av Lillebjørn Nielsen i 1973. Sangen ble sentral i forbindelse med 22. juli etter at Anders Behring Breivik under rettssaken uttalte at den var et eksempel på hvordan barn allerede på barneskolen ble indoktrinert med kulturmarxistisk tankegods.
I tillegg til disse kanoniserte sangene ble rappgruppa Karpe Diem (nå bare Karpe) sentrale under minnemarkeringene (lenke). Med sanger som «Tusen tegninger» og «Påfugl» setter de ord på erfaringene til andregenerasjonsinnvandrere. «Påfugl» ble skrevet etter 22. juli og fremført på ettårsmarkeringen. Den viser direkte til terroren. Også Bjørn Eidsvåg og Delillos skrev egne sanger i anledning ettårsmarkeringen. Vi anbefaler lærere å se på konsertprogrammet. Låtvalg kan være et fint utgangspunkt for samtaler og refleksjoner. I boken Musikk etter 22. juli (lenke til https://nmh.brage.unit.no/nmh-xmlui/bitstream/handle/11250/279582/Musikk_etter_%2022.%20juli.pdf?sequence=1&isAllowed=y, ) (2014) redigert av Knudsen, Skåneland & Trondalen, handler flere av bidragene om minnekonserten eller enkeltbidrag under konserten.
Både profesjonelle forfattere og andre søkte å sette ord på følelsene og tankene etter 22. juli. I tillegg ble også eldre, allerede kanoniserte dikt reaktualisert. Typisk for de tidlige nyskrevne diktene som fikk en sentral funksjon under minneseremoniene, er at de er høystemte og har enkle budskap (Langås, 2019). De begynner gjerne med å gi uttrykk for sorg og fortvilelse, men insisterer på samhold der «vi» skal stå sammen mot det onde og der kjærligheten skal seire. I likhet med mye av sanglyrikken kan diktene betegnes som brukslyrikk eller også beredskapslyrikk. Det er Unni Langås (2019) som bruker dette begrepet i sin artikkel «Poesi i krisens tid. Fire dikt om 22. juli» som står i Jørgensen, Mønster & Schmidt (red.), En ny kritikk. Forlaget Spring, s. 155–171.
Halldis Moen Vesaas’ «Tung tids tale» ble fremført ved flere anledninger etter terrorhendelsene. Diktet ble opprinnelig skrevet i 1945, rett etter annen verdenskrig. Litt forenklet kan man si at diktet handler om samhold i krisetid, og det kan være en av grunnene til at det er blitt trukket frem etter 22. juli. Som Unni Langås (2019) påpeker, alluderer både Frode Grytten og Lars Saabye Christensen til «Tung tids tale» i sine dikt om 22. juli.
Frode Grytten: «Etter 22. juli». Diktet er blitt sentralt for det kollektive minnet etter 22. juli, blant annet fordi det avslutter utstillingen i Hegnhuset på Utøya. Det er typisk for lyrikken etter terrorhendelsene, med et enkelt budskap om sjokk og forsoning.
Cecilie Løveid: «Straff. En fantasi» og «Trøst» i diktsamlingen Vandreutstillinger (2017). «Straff» er et sårt dikt som retter oppmerksomheten mot umuligheten for en rettferdig straffeutmåling, en straff som bøter på forbrytelsen. «Trøst» er et dikt fullt av intertekstualitet til både gresk mytologi og barnekulturelle uttrykk. Det er et dikt som gjenkaller barndom, og som er både sårt og trøstende. Diktene kan også leses her: Straff: https://biblioteketkalnes.wordpress.com/2014/07/22/straff-av-cecilie-loveid/ Trøst: https://twitter.com/kolon/status/888716474382155776
I samlingen Respons 22/7som inneholder både essays og dikt, er et lyrisk gjennomgangstema umuligheten av å sette ord på terroren og det såret denne har skapt.
I 2018 utga Anne Marit Godal og Leiv Høghaug diktantologien Alt skal bli forandra. Snart. Her har redaktørene samlet en rekke politiske kampdikt. Selv om bare noen få av diktene i antologien er skrevet etter 22. juli, forankrer redaktørene bokens prosjekt i terrorhendelsene, som de mener har ført til en mer politisert poesi.
Nest etter lyrikken var essayet den foretrukne formen for mange skjønnlitterære forfattere. Essayene ble trykt i nasjonal og internasjonal presse. Mange ble samlet i Respons 22/7, som også inneholder kortere fortellinger og dikt. Mange av tekstene gjør sterkt inntrykk fordi de fanger opp den umiddelbare stemningen i dagene og ukene etter terrorangrepene. Som den norsk-chilenske forfatteren Pedro Carmona-Alvarez skriver i sitt bidrag «Stotring»: «Det som forhåpentligvis skiller denne typen tekster fra fremtidens tekster om udåden i sommer, er den umiddelbare ikke-ferdigtenkte artikulasjonen. Det er ennå bare fire uker siden. Sjokket sitter stadig i. Det emosjonelt voldsomme har ennå ikke blitt temmet eller mildnet av avstand» (Alvarez, 2011, s. 38). Flere av essayene i samlingen gir uttrykk for sorg og for hvor uforståelig terroren er. Mange diskuterer det flerkulturelle Norge. Her har vi samlet noen interessante essayistiske tekster etter 22. juli, både fra samlingen Respons 22/7 og andre:
Karl Ove Knausgård: «Navnet og tallet». I Respons 22/7, s. 143–161. I essayet følger vi Knausgård gjennom hans refleksjoner de første dagene etter terrorangrepene. Sentralt står forfatterens refleksjoner over hvem «vi» og «dem» er, om nasjonalisme og hva som får et menneske til å myrde så mange mennesker som Anders Behring Breivik gjorde den 22. juli 2011 eller som Hitler og nazistene gjorde under annen verdenskrig. Tittelen spiller på en grunnleggende urettferdighet som angår 22. juli-terroren, men som også hefter ved alle former for folke- og massemord: Man husker gjerningsmannens navn, mens ofrene reduseres til tall. Knausgård skriver blant annet: «Slik var det med bomben i Oklahoma. Vi kan navnet på ham som utførte illgjerningen, det var Timothy McVeigh, og vi vet hvor mange han drepte, det var etthundreogfemtiåtte, men vi kan ikke navnet på en eneste en av dem.» Teksten ble først fremført som radioessay i Sverige. Det ble senere trykt i Klassekampen under tittelen «Tallet og navnet»og finnes i omarbeidet form i Min Kamp 6. Den ble også trykt i Respons 22/7. Radiosendingen ligger her: https://sverigesradio.se/sida/avsnitt/126257?programid=2071&fbclid=IwAR12UNxVcgPVuYWwlcE44QT7Un1pRqMoHdcJGOuyt7a5kxWUWTe_sddFF_0 og essayet ligger her: https://arkiv.klassekampen.no/59224/article/item/null/navnet-og-tallet. For en grundig tolkning av teksten og dens historie se Folkvord (2020).
Karl Ove Knausgård: «Avstanden midt iblant oss». I denne betydelig kortere teksten finner vi igjen noen av de samme ansatsene som i «Navnet og tallet». Kjernen i teksten er en analyse av hva som muliggjør drap på et annet menneske, nemlig avstanden mellom deg og meg. Teksten ble fremført på minnemarkeringen på Rådhusplassen i 2012. I likhet med flere andre forfattere skrev Knausgård en egen tekst i anledningen som ble innspilt på forhånd. Videoen ligger her: https://www.nrk.no/video/karl-ove-knausgaard—avstanden-midt-i-blant-oss_72700 Teksten er trykt i norskverket Moment og er fritt tilgjengelig her: https://issuu.com/cdundervisning/docs/moment1_tekstsamling/28
Jon Michelet: «Om Bano, presten og imamen. Og om Ali på Utøya og en fakkel fra Larkollen» i Respons 22/7, s. 101–120. I dette personlige essayet husker forfatteren Jon Michelet tilbake til de første dagene etter 22. juli. I sentrum for essayet står begravelsen til Bano Rashid, en norsk-kurdisk jente og medlem av AUF som døde på Utøya 18 år gammel. Bano fikk en kristen muslimsk begravelse, og i teksten blir denne emblematisk for det nye forente flerkulturelle Norge. I tillegg tegner Michelet små portretter av mennesker som har vært på Utøya, og som han er i familie med, kjenner eller kjenner til. På denne måten skapes det en nærhet til terroren og dens ofre, og det tegnes et håpefullt og vakkert bilde av et nytt samlet flerkulturelt Norge. Hvorvidt Michelets håp er oppfylt, kan danne utgangspunkt for diskusjon.
Kristopher Schau: Rettsnotater.Kristopher Schau dekket rettssaken mot Anders Behring Breivik for Morgenbladet. Hver uke skrev han en artikkel fra rettsalen. Artiklene er informative og lar leseren følge rettssaken, men de er også preget av Schaus egne refleksjoner og følelser. Schau er ikke redd for å stille ubehagelige spørsmål til oss som samfunn. Schaus artikler ble fort tatt inn i enkelte læreverk og er også en del av Språkløypene til Lesesenteret (lenke til: https://sprakloyper.uis.no/getfile.php/13470656/SL/Videreg%C3%A5ende/PDF-filer/FYR%20Rettsnotater%2022.juli.pdf ).
Åsne Seierstad: Rettssal 250 (2012). Åsne Seierstad fulgte også rettssaken mot Breivik, og hennes tekst basert på dette er Rettssal 250. Her gjengir hun overlevende sine beretninger, formidlet under rettssaken, i nesten poetisk form. Utdrag av teksten ble fremført under minnekonserten 22. juli 2012 og er tilgjengelig her: https://www.nrk.no/norge/_rettssal-250_-1.8252037
Andre Brink: «Mørke midt på dagen» (2011). Den hvite sørafrikanske forfatteren Brink, som kjempet mot apartheid, skriver om medfølelsen med alle som sørger i Norge, og skryter av hvordan landet samlet seg i forsvar av verdiene terroristen ville angripe. Teksten er oversatt fra engelsk og finnes her: https://www.nrk.no/227/artikler/andre-brink_-morke-midt-pa-dagen-1.8070257. Teksten er også utgangspunkt for en oppgave i engelsk på NDLA sine sider: https://ndla.no/subjects/subject:23/topic:1:184990/resource:1:98326
I skjønnlitteratur for ungdom finner vi eksempler på tematisering av terror og radikalisering, uten at 22. juli behandles direkte. Terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya fungerer heller som en referanseramme for leseren.
Harald Rosenløw Eeg: Gyldig fravær (2011). Romanen er en svært komplekst oppbygget fortelling om fem ungdommer som bli involvert i et attentat i en T-banetunnel. Flere av de ungdomsportrettene forfatteren tegner, fyller stereotype forestillinger om hva en «terrorist» er, hvilken bakgrunn han/hun har, og hvilke motiver som eksisterer. På denne måten konfronterer forfatteren leseren med hans/hennes fordommer. (Se anmeldelse: https://www.nrk.no/kultur/bok/gyldig-fravaer-1.7862349 )
Lars Mæhle: Fuck off I love you (2012). Gjennom en etterstilt førstepersonsfortelling utforsker Mæhle radikaliseringens psykologiske mekanismer. Vemund bor sammen med sin psykisk ustabile mor. Han lengter etter en omsorgsperson og en farsskikkelse. Han blir manipulert av den utlendingsfiendtlige Two-Face og begår handlinger mot bedre viten. På barnebokkritikk.no (lenke til https://www.barnebokkritikk.no/sommerfugleffekten-og-personlig-ansvar/#.XuimoOc8ySM ligger en anmeldelse av boken, og i Kritisk teori i litteraturundervisningen (Samoilow & Myren-Svelstad, 2020) finnes en analyse av romanen i et didaktisk perspektiv.
Nina Vogt-Østli: Min tid kommer (2012). Også denne boken handler om radikalisering, begrunnet i en mobbehistorie. (Anmeldelse: https://www.dagsavisen.no/kultur/boker/sterk-debut-1.464317)
Mikael Niemi: Bomb dem! (2012). I denne romanen gir den anerkjente svenske forfatteren Mikael Niemi oss innblikk i raseriet og tankene til en 16 år gammel gutt. Boken utforsker psykologien bak skolemassakre. (Anmeldelse: https://www.nrk.no/kultur/bok/bomb-dem_-1.8177178 )
Vidar Kvalshaug: Det var en gang en sommer (2013). Boken (på knappe 50 sider) rammes inn av fortellingen om den medfølende responsen til forfatterens fire år gamle sønn. Dette grepet bidrar til at boken henvender seg til et ungt publikum. Det første kapitlet forteller om eksplosjonen i regjeringskvartalet, men hovedvekten i boken ligger på terroren på Utøya. I tillegg til fortellingen om hendelsene den dagen søker Kvalshaug å forklare hvorfor Anders Behring Breivik handlet slik han gjorde. Forfatteren beretter også om rettssaken og om den tidlige responsen. I et avsluttende kapittel reflekterer forfatteren over vonde og forbudte følelser som hat, sorg og sinne. Boken egner seg godt som et første møte med 22. juli for unge lesere. Dersom den leses på barnetrinnet, bør en voksen være til stede som samtalepartner. Interesserte elever på mellom- og ungdomstrinnet vil også kunne lese boken på egenhånd.
Følgende utdrag av boken kan være særlig relevante:
- Du husker hvor du var 22. juli (s. 11–13) – Om bomben i regjeringskvartalet
- Du husker kanskje en sommer da alt var fint? (s.15–18) og Superhelter bruker ikke våpen. De redder barn (s. 19–26) – Om skytingen på Utøya
- Som i et rollespill (s. 27–31) – Om motivet for angrepene.
- Et hav av roser (s. 43–44) – Om rosetog og samhold
- Hvorfor smilte han i rettsaken? (s. 39–41) – Om rettsaken
- Kommer han noen gang ut av fengselet igjen? (s. 45–46) – Om straffen og forholdene i fengselet
Thomas Hylland Eriksen: Det som står på spill (2012). I boken reflekterer Hylland Eriksen over hva som sto under angrep den 22. juli. Boken gjør ikke rede for terrorangrepene i seg selv, men handler om demokratiet og kan leses som et forsvarsskrift for demokratiet. Eriksen tar opp begreper som demokrati, uenighetsfellesskap, verdier og etikk, og han diskuterer aktuelle temaer som klima, fattigdom og kulturmøter. Boken fungerer fint som en reflekterende innføring til demokrati. Den er på 137 lettleste sider, skrevet med stor skrift, og egner seg til bruk på ungdomsskolen.
Sumaya Jirde Ali: Ikkje ver redd sånne som meg (2018). I denne lille selvbiografiske boken reflekterer Ali over livet i Norge som jente med flerkulturell bakgrunn. I 2011 var Sumaya Jirde Ali 13 år gammel. Hennes tanker om hva terroren har betydd for hennes identitetsdanning, står sentralt i boken. (Se omtale av boken her: https://www.dagsavisen.no/kultur/jeg-har-vert-lammet-av-redsel-1.1156053).
I de første romanene tematiseres ikke terrorangrepene eksplisitt, men ligger som bakgrunn for fortellinger om sorg og uro, mens de senere romanene problematiserer særlig medias dekning av terroren. Her er en liste med romaner med kun korte omtaler, samt lenker til anmeldelser.
Brit Bildøen: Sju dagar i august (2014). Dette er den første 22. juli-romanen. Den forteller om sju dager i et ekteskap flere år etter 22. juli. Bildøen setter ord på kompleksiteten som ligger i sorg.(Lenke til anmeldelse: https://www.dagsavisen.no/kultur/boker/vellukka-22-juli-roman-1.288237 )
Eivind Hofstad Evjemo: Velkommen til oss (2014). Også denne romanen tematiserer etterlattes sorg. Et viktig aspekt i både denne og Bildøens roman er forholdet (eller misforholdet) mellom den kollektive og den individuelle sorgen. (Se anmeldelse: https://www.vg.no/rampelys/bok/i/7eVW9/bokanmeldelse-eivind-hofstad-evjemo-velkommen-til-oss )
Tiril Broch Aakre: Redd barna (2015). Dette er en liten roman om en familie som flytter fra Oslo for å beskytte barna sine. Uten at det avsløres hvordan, får leseren vite at de mister et barn. Fokus ligger særlig hos mora og hennes eksistensielle angst for alt som truer barna. Aakre fletter sammen ulike trusler vi står ovenfor i dagens samfunn. (Se anmeldelse : https://ungdommenskritikerpris.no/tekst/redd-barna/ )
Mattis Øybø: Elskere (2016). Romanen belyser kritisk mediedekningen og mulige konsekvenser av den kollektive sorgen for enkeltindivider som er i utakt med den kollektive fortellingen. (Se anmeldelse se https://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse-av-_elskere_-av-mattis-oybo-1.13154226 )
Jan Kjærstad: Berge (2017). Romanen handler ikke direkte om 22. juli. I sentrum for handlingen står et fiktivt mord på to sentrale arbeiderpartipolitikere og deres familie. Som Ingvild Folkvord og Silje Warberg påpeker i sin kritiske lesning av romanen, etableres «Tilknytningen til 22. juli […] ved at romanen bygger ut et utstrakt referansenettverk som inviterer til en dobbel lesning av dette krimplotet» (Folkvord & Warberg, 2019, s. 210) lenke til https://www.idunn.no/edda/2019/03/jan_kjaerstads_roman_berge_en_aapning_av_den_offentlige_samt ). Romanen utforsker på det viset en rekke spørsmål knyttet til blant annet terroristen, rettssaken, den kollektive responsen og medias funksjon. (De som abonnerer på Morgenbladet, kan lese en anmeldelse her: https://morgenbladet.no/boker/2017/08/en-sang-utoya )
Aina M. Ertzeid: 15:25 (2019). Romanen fyller et hull i det den er den første som tematiserer eksplisitt terrorangrepet mot høyblokka i regjeringskvartalet. Vi følger juristen Agnes som befant seg i Høyblokka da bomben ble sprengt, og som lider av posttraumatisk stressyndrom etter hendelsen. Romanen fletter sammen Agnes trøblete barndomshistorie med 22. juli-traumet. Samtidig retter Ertzeid også et kritisk blikk mot hvordan offentligheten – både media, traumepsykologer og justisdepartementet – har håndtert terroren i regjeringskvartalet. (De som abonnerer på Aftenposten, kan lese anmeldelse her: https://www.aftenposten.no/kultur/i/8mvWdW/bokanmeldelse-gripende-om-hoeyblokkens-indre-liv )
Beate Grimsrud: «Det var fem millioner som ikke gjorde det» fra Søvnens lekkasje (2007). Teksten er et utdrag fra en roman fra 2007 og ble rekontekstualisert og trykt med en ny tittel i Respons 22/7. Det er en spørrende, rytmisk og optimistisk tekst. Hvorfor fungerer det meste og hvorfor er det fleste mennesker gode, spør forteller-jeget og glir så over til naturen der det finner et vakkert svar.
Terje Dragseth: (Uten tittel). I Respons 22/7, s. 165–168. Dette er en finurlig tekst der Dragseth har klipt ut og lett bearbeidet et kapittel fra Virginia Woolfs roman Til fyret. Dragseths tekst gir oss tilsynelatende tilgang til gjerningsmannens perspektiv og syn på seg selv. Ved å være en bearbeiding av en eksisterende tekst løftes den imidlertid ut av det partikulære og allmenngjøres.
Tomas Espedal: «Mann i kostyme» i Bergeners (2013). Denne korte teksten er i utgangspunktetuten tittel og befinner seg i krysningsfeltet mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Uten å nevne gjerningsmannens navn reflekterer teksten over Anders Behring Breiviks menneskelighet eller mangel på sådan. Den kan leses i lys av rettssaken og diskusjonen om gjerningsmannens beregnelighet. Teksten egner seg godt i sammenligning med Dragseths tekst.
I tillegg til den litterære responsen fra profesjonelle forfattere har en rekke overlevende gitt ut fortellinger om sine opplevelser, både i bokform og i blogger. Flere av disse er også blitt tatt opp i læreverk for norskfaget. Eksempler på dette er utdrag fra den personlige vitneberetningen til Adrian Pracon Med hjerte mot steinen (2013) som er gjengitt i Saga (lesebok 8). Blogginnlegget «Min daglige maske» av Emma Martinovic er blitt gjengitt i både Fabel for 8. trinn og i Intertekst for VG1.
Etter terrorangrepene sto inkluderingstanken sterkt i den offentlige samtalen. Anders Behring Breiviks handlinger ble forstått som et angrep mot demokratiet og mot det flerkulturelle Norge. Svaret var mer demokrati og mer inkludering. Karpe Diems plass på minnekonsertene er et uttrykk for denne fornemmelsen. «Så man ska’ være stolt, det bildet byen hans har malt / Samma hva du tenkte timen etter at det smalt» synger Magdi i låten «Påfugl» og gir dermed uttrykk for at Oslo er blitt mer samlet. Også i samlingen Respons 22/7 er det flere av forfatterne som reflekterer over det flerkulturelle Norge. Det er likevel påfallende at dette perspektivet i så liten grad har funnet sin vei inn i de historiske fiksjonsfortellingene om 22. juli. I romanene er det først og fremst perspektivet til den hvite middelklassen som dominerer. Her har vi samlet forslag til en knippe tekster som egner seg til arbeid 22. juli med fokus på det flerkulturelle perspektivet. Vi legger vekt på skjønnlitteratur, men har inkludert noen mer essayistiske tekster. De fleste av tekstene er allerede blitt omtalt ovenfor. I tillegg kan mange av diktene og sangene, som var så viktige i den første tiden etter terrorangrepene, forståes som uttrykk for inkludering og mangfold, uten at det understrekes eksplisitt.
Karpe (Diem): «Påfugl» og «Tusen tegninger»
Sumaya Jirde Ali: Ikkje ver redd sånne som meg (2018)
Jon, Michelet: «Om Bano, presten og imamen. Og om Ali på Utøya og en fakkel fra Larkollen» i Respons 22/7, s. 101–120.
Heidi Marie Kriznik: «Nedtegnelser kort tid etter 22 juli». I Respons 22/7, s. 7 –82. I denne teksten setter Kriznik terroren i regjeringskvartalet og på Utøya i sammenheng med fremmedfiendtlighet i det offentlige ordskiftet. Hun fokuserer særlig på språk og makt. Teksten tegner et mindre optimistisk bilde enn det Jon Michelets tekst gjør. De to kan godt leses i et sammenlignende perspektiv.
Harald Rosenløw Eeg: Gyldig fravær (2011).
Endre Lund Eriksen: En terrorist i senga (2008). Denne humoristiske romanen for barn og unge (mellomtrinnet) er skrevet flere år før 22. juli. Her møter vi den venneløse gutten Adrian som finner en gutt ute i snøen. Gutten har hukommelsestap, men Adrian er overbevist om at han er en enslig mindreårig asylsøker som har rømt fra asylmottaket. Adrian kaller gutten for Ali og tillegger ham trekk som han mener er typiske for muslimske asylsøkere. Romanen leker humoristisk med eksisterende stereotypier, fordommer og fremmedfrykt.
Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei (2017). Shakars roman er allerede blitt en klassiker i norske klasserom. Her skildres livet til to unge menn med innvandrerbakgrunn som vokser opp på Stovner. Romanen tegner et bilde av en delt by. Den skildrer ungdommens møte og håndtering av fordommer, rasisme og hvordan det erfares å bli fremstilt i media på en unyansert måte. Handlingen er lagt til begynnelsen av 2000-tallet, og dermed lenge før 22. juli. Imidlertid skildrer den en for mange gjenkjennelig erfaring. I tillegg får vi innblikk i ungdommenes tanker om og opplevelse av den kollektive responsen etter terrorangrepet den 11. september 2001. I Kritisk teori i litteraturundervisningen (Samoilow & Myren-Svelstad, 2020) finnes en analyse av romanen i et didaktisk perspektiv.
Demian Vitanza: Dette livet eller det neste (2017). Denne boken handler ikke om 22. juli, men forteller historien til en ung norsk-pakistaner som er dømt til fengsel for å ha deltatt i terrorhandlinger i Syria. Vi møter Tariq som fra fengselet forteller om sin oppvekst i Norge, om hvordan han blir radikalisert, og om sine opplevelser i Syria. Boka er basert på et intervju mellom Vitanza og Tariq (fiksjonalisert navn). Ved å fjerne alle spørsmål og bearbeide deler av fortellingen kunstnerisk lar Vitanza Tariq fortelle sin egen historie i romanform. Boken er basert på faktiske hendelser, men fortelleren Tariq fremstår som en til tider svært upålitelig forteller.