«Men hva er det egentlig ment for?». Voldsoffererstatning til de overlevende etter terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011
– Rapport fra Nasjonalt Kunnskapsenter om vold og traumatisk stress
Sitater som kan være utgangspunkt for refleksjon:
«… det er ikke sånn at pengene tar den opplevelsen [terroren] bort eller de tapene som er lidd bort, men (…) det har kommet noe litt positivt ut av ettertiden, da.» (s. 41 i rapporten)
«… jeg tror ikke jeg trengte den summen for å vite at (…) jeg fikk en anerkjennelse av det. Jeg har ikke noe (…) inntrykk av at det er noen som tenker at det ikke er en seriøs ting. Alle (…) jeg møter sier jo det (…) For altså, jeg vet hva jeg har opplevd. Verden vet hva jeg har opplevd. Altså, den pengesummen endrer ikke på det.»
«Vi som var på Utøya, vi var der. Vi var målet (…). Folka som var rundt regjeringskvartalet, det er tilfeldige mennesker som ikke var. Han hadde dem ikke som et mål. De bare, noen gikk hjem fra jobb, noen var på vei til jobb, noen skulle bare innom der å se kanskje på VG. Noe sånt. Så jeg mener at de trengte mer den anerkjennelsen enn det jeg gjør.» (s. 44–45)
«Det er rart å få penger for at andre har dødd. Ja, det er veldig vanskelig å tenke på faktisk.»
«Men det var liksom folk som døde og ikke fikk noen ting også overlever man også får man 300 000.»
«Burde jo vært han [terroristen] som skulle slite resten av livet for å betale ned dette her. Men det har han på en måte ikke mulighet til. Så dessverre må staten gjøre det.» (s. 50)
Om voldsoffererstatning
Vanligvis blir spørsmål om økonomisk erstatning til de berørte behandlet som en del av en straffesak. På grunn av 22. juli-sakens enorme omfang, og det store antallet berørte som kunne ha krav på voldsoffererstatning, ble straffesaken og de sivilrettslige kravene behandlet adskilt: De berørte kunne søke om voldsoffererstatning og eventuelt sykepenger og arbeidsavklaringspenger.
Før 22. juli var grensen for voldsoffererstatning på førti ganger folketrygdens grunnbeløp. Denne grensen var av mange ansett som for lav, og i forbindelse med erstatningssakene etter 22. juli ble grensen hevet til seksti ganger folketrygdens grunnbeløp – med tilbakevirkende kraft for alle saker fra og med 1. januar 2011.
På grunn av det store omfanget av saker valgte bistandsadvokatene ut 14 saker, som ble behandlet av kontoret for voldsoffererstatning, påklaget og så behandlet i erstatningsnemda for voldsoffererstatning. I tillegg ble noen saker der berørte ikke fikk erstatning, prøvet videre i rettsvesenet (ansatte som var på vei fra jobb i regjeringskvartalet og deltagere på AUFs sommerleir som befant seg på landsiden under skytingen).
Artikkel om voldsoffererstatningene etter 22. juli
«Utviklingen av voldsoffererstatningsordningen etter 22. juli 2011» av Carl Gunnar Sandvold forteller om prosessen med de 14 pilotsakene fra et juridisk perspektiv (C.G. Sandvold var medlem av erstatningsnemda for voldsofre.)
Rapport om hvordan overlevende fra Utøya opplevde å få voldsoffererstatning
«Men hva er det egentlig ment for?». Voldsoffererstatning til de overlevende etter terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011 av Lisa Govasli Nilsen, Åse Langballe & Grete Dyb fra NKVTS er basert på intervjuer med overlevende om det å få økonomisk kompensasjon for et ikke-økonomisk tap.
Intervjuene viser at det å få erstatning ble opplevd veldig forskjellig: For noen betydde erstatningen frihet fra økonomiske bekymringer, for noen ga den trygghet for fremtiden, og for noen hadde den gitt tilgang til opplevelser eller anskaffelser som økte livskvaliteten. Noen knyttet erstatningsbeløpet til behov som var oppstått som følge av angrepet, noen knyttet det til straffen, og noen så det som uttrykk for alvorlighetsgraden av det de hadde blitt utsatt for. Noen syntes det var vanskelig å motta erstatningspengene fordi de var usikre på om de trengte eller fortjente dem, eller syntes det var galt at det de hadde opplevd, skulle kompenseres med penger, som om det kunne gjøre opp for å ha blitt utsatt for terrorangrepet.
Les mer om overlevelsesskyld her: Overlevelsesskyld og skam (22. juli-senteret) og Shame and guilt in the aftermath of terror: The Utøya study (NKVTS)