Råd og vurderinger for lærere

Terrorangrepene mot regjeringskvartalet og AUF-leiren på Utøya 22. juli 2011 er en kritisk hendelse i norsk historie og samtid som påvirker både enkeltpersoner og samfunnet som helhet. Undervisning om 22. juli 2011 inngår i skolens mandat om å fremme barn og unges deltagelse i demokratiske prosesser i samfunnet. I læreplanen står det at kunnskap om terrorangrepene 22. juli 2011 skal inngå i samfunnsfag knyttet til tverrfaglig tema demokrati og medborgerskap.

Undervisning om terrorangrepene 22. juli kan innebære å åpne opp for sensitive og kontroversielle temaer. Dette er temaer med spørsmål som sjelden har enkle svar og rokker gjerne ved grunnleggende verdi – og interessekonflikter. Samtidig som dette kan være utfordrende, utgjør det også en pedagogisk mulighet for demokratilæring i praksis, ved at elevene får øvd seg på å tenke kritisk, håndtere meningsbrytning og respektere uenighet. I tillegg berører slike temaer gjerne viktige spørsmål i samtiden.

Barnekonvensjonen slår fast at alle barn har rett til å søke, motta og meddele informasjon, opplysninger og ideer av ethvert slag (FNs barnekonvensjon artikkel 13). Barn har også rett til tilgang på informasjon fra forskjellige nasjonale og internasjonale kilder gjennom massemedia (FNs barnekonvensjon artikkel 17). Dette taler for å ta opp 22. juli i klasserommet, men også å snakke med barn om terrorangrep og andre skremmende nyheter.

Forskning som tematiserer barns møte med krisepregede nyheter – som for eksempel nyheter om terrorangrep – viser at barn får kjennskap til slike nyheter, og at de har behov for å bearbeide dem. Skolen er et egnet sted for en slik bearbeiding, fordi krisepregede nyheter – i tillegg til å virke skremmende – alltid bærer i seg muligheter for faglig læring – i og på tvers av fag.

Kilder/ressurser

• Læreplan i samfunnsfag, tverrfaglig tema demokrati og medborgerskap (Utdanningsdirektoratet)
• Barnekonvensjonen (FN-sambandet)
• Raundalen og Schultz (2007). Krisepedagogikk. Universitetsforlaget

Forskningen er entydig på at det er mye å vinne på å snakke med barn og unge om forferdelige og skremmende hendelser som terrorangrep. Det er terror i seg selv som er skremmende, ikke samtalen om terror. Se også andre aktuelle råd og vurderinger lenger nede på siden: Huskelapper for lærere og Hvordan undervise om 22. juli i tilknytning til andre terrorangrep.

I dag vil mange barn og unge ikke ha egne minner fra 22. juli, og angrepene fremstår for dem som en historisk hendelse. Da vil det ikke nødvendigvis være åpenbart for dem hvorfor det er viktig å lære om 22. juli. Det er heller ikke sikkert at å snakke om 22. juli oppleves som skremmende.

For lærere med sterke minner kan det være en utfordring at elevene ikke av seg selv forstår hvorfor det er viktig å snakke om 22. juli. Det vil da være en fordel å kunne vise elevene hvordan 22. juli henger sammen med noe de kan relatere seg til – for eksempel geografisk nærhet til åstedet for et av angrepene eller til et minnested, de yngste ofrenes alder, kulturelle uttrykk de kjenner, kamp mot hatideologien som lå til grunn, interesse for overvåkning og beredskap, samt hvordan skape et inkluderende, demokratisk samfunn.

Kilder/ressurser

• Angrepene og redningsarbeidet: Samtale om 22. juli 2011 Ressursside for 1-4. trinn

For de fleste elever er terrorangrepet 22. juli 2011 først og fremst en historisk hendelse: mange var ikke født og mange var for unge til å ha egne minner. Mange lærerstudenter som begynner studiene høsten 2020 – samtidig som 22. juli blir del av grunnskolens læreplan – var elever på mellomtrinnet høsten 2011, mens mange lærere bærer egne minner fra 22. juli 2011. I mange sammenhenger omtales også 22. juli som et kollektivt minne og et nasjonalt traume. Derfor angår 22. juli alle som lever sine liv i Norge, uavhengig av om de er direkte berørt eller ikke. For direkte berørte, om det er elever, foresatte eller lærere, kan 22. juli være vanskelig å snakke om. Det beste skolen kan gjøre – ettersom 22. juli nå skal tematiseres i grunnskolen – er å lage planer som tydelig viser når i et skoleløp/årsløp det skal arbeides med temaet.

Synliggjøringen vil hjelpe direkte berørte som ikke ønsker å snakke om 22. juli, til å si fra om dette. Dette gjelder både om den berørte er læreren som forventes å gi undervisningen, eller foresatte/elever som skal få undervisning om 22. juli. Hvordan skolen skal løse en eventuell utfordring i møte med berørte som ikke ønsker å snakke om 22. juli, finnes det ingen fasit for. Men tydelig informasjon og lydhørhet gir det best mulige utgangspunktet.

Skolens ledelse bør være lydhør for berørte lærere. Disse kan være en ressurs i undervisning om terrorangrepene 22. juli. Samtidig kan det være krevende å håndtere dobbeltrollen det er å være både berørt og lærer med fagansvar. Derfor bør skolens ledelse ta initiativ til dialog og samarbeid i kollegiet om undervisning om 22. juli, slik at berørte lærere ikke opplever at de står alene med ansvaret for å ta opp tematikken. Mange ønsker å dele sin personlige historie fra 22. juli, men det må være opp til den enkelte selv å bestemme hvorvidt de skal dele, og i så fall når, for hvem, og hvor mye. Det å skulle undervise om realhistorien kan være en påkjenning, og da kan det være godt å vite at man har ledere og kollegaer som er lydhøre for dette og som tar ansvar.

Lærere bør også være lydhøre overfor berørte foresatte/elever. Dette utdraget fra Marit Trønnes og Heidi Pettersens «Og det var kjærlighet» illustrerer hvor utfordrende det er for skolen å være så lydhør at berørte foreldre opplever å bli godt nok ivaretatt.

Den direkte berørte moren som fører ordet her, regner med at skolen har forsøkt å ivareta hennes datter, men blir likevel fortvilet og sint over at «rektor, skolen, alle (…) ikke kunne passe bedre på». Tross sinne og fortvilelse «orket [hun] ikke si ifra» om hvor feil det opplevdes.

I NRK-serien om 22. juli, handler episode nr 5 (“Elefantsnabel”) bl.a. om en elev som har mistet storesøsteren sin, og som snakker med læreren sin om henne. Episoden kan tolkes på flere måter, blant annet som uttrykk for at berørte kan ønske å tematisere terroren, og at lærere og skoler bør gi elever anledning til å sørge, åpenlyst, på skolen, uten derfor å sende dem hjem til sørgende foreldre. Samtidig kan sørgende elever kan ha behov for et sted de kan trekke seg tilbake til, på skolen.

Se også avsnittet om lærerens utviklingsarbeid, i sammenheng med NRKs 22. juli-serie

Terrorangrep i Norge vil alltid aktualisere 22. juli fordi angrepet er et nasjonalt traume: Drepte, skadde og direkte berørte hadde tilhørighet i hele landet.

Terrorangrep andre steder i verden kan også aktualisere 22. juli og få stor oppmerksomhet i norske medier. Men de kan også få stor oppmerksomhet hjemme hos enkeltelever, fordi de berører deres familie og/eller opprinnelsesland, selv om de får liten oppmerksomhet i norske medier. En pedagogisk utfordring med terrorangrep som får liten eller ingen oppmerksomhet i norske medier, men som berører enkeltelever, vil være å bli oppmerksom på dem. Mangel på oppmerksomhet kan virke provoserende (jf. utdrag fra Tante Ulrikkes vei – lenke til utdrag nedenfor). Samtidig kan det at terror preger hjemmesituasjonen, gjøre skolen til et fristed for elevene (jf. lenke til omtale av elev som mistet søsteren, og læreren hans i NRK-serien 22. juli).

Terrorangrep som får oppmerksomhet i norske medier, kan aktualisere 22. juli. I tilfeller hvor elever (eller familie eller venner) er direkte berørt av 22. juli, eller andre terrorangrep, vil alle nye angrep kunne minne dem om dette. Aktualiseringen kan altså henge sammen med elevers, foresattes og/eller læreres egne opplevelser.

Aktualiseringen kan også ligge i selve aksjonen, for eksempel dersom gjerningspersonen(e) viser til 22. juli gjennom en skriftlig erklæring.

At nye terroraksjoner aktualiserer tidligere terrorangrep, innebærer en form for sammenligning. Om du vil at elevene skal sammenligne terrorangrep, kan du for eksempel bruke strukturen vi tatt utgangspunkt i her – med temaer og hovedspørsmål – som et verktøy for systematisk sammenligning. Det er viktig å være systematisk når man sammenligner, ikke minst fordi sammenligning kan oppleves som vanskelig for berørte.

Ressurser

• Om håndtering av krisepregede nyheter. Tekst med vurderinger knyttet til å håndtere og ta opp krisepregede nyheter i undervisningen
• Utdrag fra Tante Ulrikkes vei (Zeshan Shakar). En pedagogisk utfordring med terrorangrep som får liten eller ingen oppmerksomhet i norske medier, men som berører enkeltelever, vil være å bli oppmerksom på dem. Zeshan Shakar setter ord på det i romanen Tante Ulrikkes vei.
• Omtale av NRK-serien 22. juli. Episode 5 «Elefantsnabel» om elev som har mistet storesøsteren sin, og som snakker med læreren sin om henne.

Det er du som lærer som best vet hvilke ord og begreper som egner seg i møte med dine elever, men det er grunn til å formulere seg sånn at det er tydelig at terrorangrepene 22. juli 2011 var en villet handling – ikke en tilfeldig hendelse og ikke en naturkatastrofe. Det er derfor rimelig å bruke ord som «terrorangrep», «angrep», «terroraksjon» og «terrorhandling» – fremfor «hendelse».

I omtalen av gjerningsmannen veksler vi mellom å bruke fullt navn, «gjerningsmannen» «terroristen» og «Breivik». Dette er i tråd med 22. juli-kommisjonens rapport. Samtidig er det ulike synspunkter på bruk av navn, bilder og det å gi gjerningsmannen oppmerksomhet.

Undervisning om 22. juli inviterer til begrepslæring og refleksjon rundt bruk av begreper. Et eksempel kan være å utforske begrunnelsene for hvorfor noen velger å bruke gjerningsmannens navn og andre ikke. Forskjellen mellom «fryktelig hendelse» og «fryktelig terrorangrep» kan også danne utgangspunkt for refleksjon. Kunnskapsstoffet knyttet til 22. juli omfatter også mange begrep det kan være verdt å vie oppmerksomhet, f.eks. beredskap, konspirasjon, tilregnelig, fellesskap og utenforskap.

Ressurser

• Skal jeg si navnet hans? Her finner du noen ressurser for å jobbe med spørsmål om fremstilling av gjerningspersoner bak terrorangrep.
• 22. juli-senteret: Begrepsforklaringer

For direkte berørte, om det er elever, foresatte eller lærere, kan 22. juli være vanskelig å snakke om. Det beste skolen kan gjøre – ettersom 22. juli nå skal tematiseres i grunnskolen – er å lage planer som tydelig viser når i et skoleløp/årsløp det skal arbeides med temaet. Selv om det kan skje ting som gjør at planene endres, vil synliggjøringen hjelpe direkte berørte som ikke ønsker å snakke om 22. juli, til å si fra om dette. Dette gjelder både om den berørte er læreren som forventes å gi undervisningen, eller foresatte/elever som skal få undervisning om 22. juli. Hvordan skolen skal løse utfordringen i møte med berørte som ikke ønsker å snakke om/tematisere 22. juli, finnes det ingen fasit for. Men tydelig informasjon og lydhørhet gir det best mulige utgangspunktet: Skolens ledelse må/bør være lydhør for berørte lærere, og lærere må/bør være lydhøre overfor berørte foresatte/elever.

Ressurser

• What is terrorism?: A book to help parents, teachers and other grown-ups talk with kids about terror (2018) Atle Dyregrov, William Yule & Magne Raundalen
• Informasjon til foresatte, 22. juli-senteret

Etter 22. juli 2011 utviklet Magne Raundalen og Jon Håkon Schultz en nasjonal veileder for lærere. I veilederen legger de frem noen «huskelapper» for lærere som fortsatt kan være nyttig å ha med seg når du skal undervise om 22. juli.

Ikke vente å se – gå for å se

Som lærer skal du aktivt sjekke hva elevene har fått med seg dersom du tror at de er unødig uroet av kritiske hendelser. Det gjelder hendelser hjemme og ute. Nyheter fra fjerne strøk kan virke nære når media bringer dem inn i stuen hver dag. Husk at alle aviser har en barneside, og dét er forsiden. Alle barn som kan lese, får den midt i ansiktet fra stativet og fra salongbordet. De verste forsidene skal faktisk ikke ligge der.

Gi voksen ryddehjelp

Tenk på hvordan du skal ordlegge deg når dine elever er blitt eksponert for forsider med krigstyper: drept av mor, kvalt mens de sov, slo datteren i hjel med slegge. Når vi ikke kan beskytte dem i mediehverdagen, må vi hjelpe dem å rydde, slik at de kan lagre frykten på et rolig sted i hjernen. Det samme gjelder når det forferdelige har hendt på hjemmebane. Da bør du først prøve ut det du har tenkt å si, sammen med andre forstandige voksne.

Barn trenger knagger 

Gode knagger er ord og begreper som gjør at barnet kan forstå på sitt nivå, det vil si passende for sin alder. Får barnet faste knagger, kan de henge fra seg mye unødig frykt og bekymring, og de kan snakke om det som henger der. For små barn kan «langt borte, kommer ikke her» være en god knagg for en orkan. Andre ganger kan det hjelpe med «hender veldig sjelden, nesten aldri, jeg er ikke redd». Større barn trenger å få begrunnet del i din egen trygghet.

Våre beste voksenforklaringer

Når det verste har skjedd, ber barna om klar melding fra omsorgsfulle voksne. Hvis det er sterke følelser i sving, får de ikke lagret forklaringen skikkelig i hukommelsen. De må få den flere ganger. De blir forvirret dersom det er store variasjoner fra gang til gang. Forklaringene må ikke bli verre etter hvert. Derfor må det verste være med i den første samtalen. De vil ha, og de fortjener, vår beste voksenversjon i et språk de kan begripe.

Åpne for å forstå – lukke for å få fred

Den vanskelige samtalen om det vonde og det verste har som mål at barnet skal forstå og bli roet av å snakke om det. Da må vi forsikre oss om at de virkelig blir det. Når vi med vår samtale åpner opp for å snakke om det verste, må vi forklare barnet at vi gjør det for at de skal få kontroll over de plagsomme tankene. Det er ikke et mål å fremkalle sterke følelser, det er et mål å dempe de uutholdelige som allerede er der.

Kan vi snakke med barn om alt? 

Vårt svar er et betinget ja. Fordi du skal tilpasse ganske nøye for tid, sted og barnets alder. Dette skal ikke skremme deg. I vår praksis som psykolog og pedagog kan vi ikke huske at vi har fått henvist barn som er blitt skadet av åpenhet. Forutsatt at barnet var godt forberedt, og vi hadde tenkt oss om slik at vi tok det litt langsomt. Likevel uten å nøle. Vi har bare arbeidet med skadevirkningene av fortielsen, forvirringen, hemmelighetene og redselsfantasiene.

Det er en utfordring å lytte så barn snakker, og å snakke så barn lytter

Dersom du snakker som et leksikon når barnet bringer frem et vanskelig tema, ser barna seg om etter døren. Det samme gjør de dersom du bare sitter der stum og lytter. Da tør de ikke å snakke med deg. Det gjelder å finne balansen slik at man ikke blir underaktiv og samtalen dør ut, ei heller overaktiv, for da slukner barnets oppmerksomhet. Når vi skal snakke med barn, hjelper det å tenke på at vi er skapt med én munn og to ører. Det betyr at vi skal lytte dobbelt så lenge som vi snakker.

Generasjonsplikten

Generasjonsplikten er en iboende praksis som vi finner i alle kulturer, og som består i at generasjonen av voksne systematisk overfører det viktigste de har erfart, til den oppvoksende generasjon. Det er den voksnes ansvar å hjelpe barna til å forstå omgivelsene. Det er ord og begreper som er forstandens verktøy. Det er vår plikt å fylle barnas verktøykasse slik at de får konkrete redskaper å benytte.

Det er urettferdig at barn skal være dobbelt så redde som oss voksne når de ikke trenger å være det, bare fordi vi ikke våger å snakke med dem. Det er ikke skadelig for barn å snakke, og det er ikke galt av oss å lytte.